Hjemme igjen

Ganske nøyaktig ett år siden vi dro er vi tilbake i Stavern. Immellom dette er et hav av opplevelser. Jeg har lagt inn et bilde fra avseilinga i Oslo, ett par fra IJmuiden og noen fra overfarten.

Det siste leg’et gikk fra IJmuiden i strålende medvind og på nettene hadde vi turens kanskje klareste solnedganger og –oppganger. Det var en virkelig rolig tur med god fart og seiling de første døgnene…og motor det siste døgnet, og en del lyn.  Turen hadde flere høydepunkter; nydelig seiling er nevnt,  solen er nevnt, så hadde vi Andreas middager (den ene sogar med rødvin både i gryte og glass), men størst jubel var det da vi fant årsaken til den h… knirkinga i roret. Vi undret, irriterte og bekymret oss over hele Atlanteren, men litt olje på rett sted var det som skulle til.

Ett fantastisk år – opplevelsesrikt og utfordrende.

Nå er det en ukes Covid19-karantene – på båten 🙂

/Øivind

Nederland i solskinn

Så er Spirella losset. Losseplassen ble endret fra IJmuiden til Amsterdam. Det passet egentlig bra for der var Terje og Anniken, som hjalp til med mottak og kjøring til Marina. Ved landsetting var det pakke med tollere, åpning av alle skap, narkotikahund osv. Men Norge hadde en avtale som gjør at d aldri er problemer m norske båter, sa agenten vår.
I dag, tirsdag 23, har det vært en rolig tur langs kanalen med variert trafikk og sluse ut til Nordsjøen. Vi ligger et par netter i nydelige IJmuiden og nyder strandlivet til vi er klare for hjemfart.

Spirella på vei mot Nederland

I det forrige innlegget skrev vi at den videre planen var orkansikkert opplag på Grenada. Det viste seg å være vanskelig å få båten til Grenada på grunn av alle reiserestriksjoner og karantenebestemmelser. Plassen på Grenada har antageligvis også blitt overbooket. Signaturen på avtalen kom aldri i retur og de har ennå ikke trukket depositumet. Det betyr nok at det er fullt i båtherberget til Spice Island Marina. Vi har derfor sett på alternativer med å få den seilet hjem, båtfrakt og andre orkan»sikre» oppbevaringer. Fast fisk fikk vi først for en uke siden med Complete Marine Freight. De skulle forbi de britiske jomfruøyer denne uken og hadde fått en avbestilling. Spirella har jo ligget på bøye i Trellis Bay på de britiske jomfruøyene siden mars. Første forsøk på lasting var torsdag, men den måtte avbrytes pga dårlig vær. På fredag derimot ble hun lastet om bord på lasteskipet Spuigracht og om noen uker settes hun forhåpentligvis av i nederlandske IJmuiden.

Derfra går ferden videre til Norge via Tyskland og/eller Danmark eller en annen god vei.

Noen har spurt hva det koster å frakte båten: Vi valgte å legge med tre flasker karibisk rom og da ble prisen 14,5 tusen euro pluss 1 000 amerikanske dollar.

/Øivind

25.2 – ? St. Martin – BVI – corona

Etter å ha kommet til St Martin 25.2 reiste de andre hjem, og nytt besøk booket inn på Spirella. Målet var å besøke noen av øyene i BVI før Yngve m/ gjester – og deretter Øivind – igjen kom tilbake for å bruke båten ca en mnd. før hjemreisen skulle starte. Planer endres av ulike årsaker, og hva som ble resultatet leser du nederst i innlegget.

Ups. Spirella er pr dd coronafast. Utfordringer gir ofte muligheter

Typisk med reiseblogger er vel at det blir færre innlegg etter hvert som tiden går, i alle fall for amatører som oss – som er på en «utvidet ferie» hvor båten bytter hele og/eller deler av mannskap og skipper relativt ofte. For som antydet før – hvem som helst kan gjennomføre en slik reise – dette er ingen ekstremtur – langt i fra. Jeg har her uten alt for mye dill og bruk av tid forsøkt å gjengi mine subjektive inntrykk av hva som er opplevd den siste perioden. Dersom man ønsker å lese en 100% faktadokumentar om området, så hopp over denne bloggen. Men om noen blir inspirerte til å ta en lavterskel tur ut fra det vi har opplevd, feks som et prosjekt mellom flere, så er det nettopp målet.

Jeg har tegnet inn noen av stedene som er besøkt i Karibien i kartet under, og hovedstrekkene – helt fra Norge. Flere steder er besøkt gjentatte ganger, og ruten sørover fra Martinique er seilt fire-fem ganger ila de siste månedene. De røde merkene med svarte streker er steder som er presentert før, seilt i desember og etter jul/nyttår. De mørke grønne merkene er de stedene som ble seilt til deretter, med et seilivrig mannskap. Så ble båten hengene over en måned rundt og sørover fra Martinique i påvente gjester, befaring og senere rep. av roret. Deretter gikk turen nordover, relativt raskt, uten mange stopp som vises med de lyse grønne merkene. Den siste ruten, som jeg tok fram til 10.3, er vist med gule merker. Det vil si at vi ikke har opplevd områdene nordover like mye som de sørover, så det håper vi at vi skal klare senere.

De båtene man før så ofte, er nå spredt rundt omkring i hele regionen. Vi ser færre kjente båter. Å farte rundt i dette farvannet er spennende, men som alt annet blir det fort en vane. I de fleste skildringene jeg har lest gjennom mange år kommer det fram at mange lengter bittelitt hjem ut på vinteren, man kan faktisk få nok av paradis også. Vi er derfor heldig som har delt bruken av båten. Å ha noen uker her er perfekt. Å ha det flere ganger over en periode er absolutt en metode å anbefale.

Øyene nordover skiller seg fra øyene sør for Martinique. Vi har ikke utforsket mange nok områder lenge nok til å fortelle særlig mye om forskjellene, men har et generelt inntrykk. Det er fattigere lengre sør, men på mange måter mer sjarmerende. De stormer ut for å hjelpe til med bøye, de selger rundt båten – ja det er litt slitsomt – men også artig. På Martinique og nordover må man klare seg selv, det er «mer organisert» og mer likt – om det kan sies – med det vi er vant til. Det handler om å tilpasse seg, da blir alt bra.

Vi har ikke opplevd noen uheldige situasjoner, men det har i det siste blitt rapportert økt antall hendelser sørover, men ran. Det er kjent at det visstnok er større risiko for kriminalitet i sør, men det er her som alltid i verden – man må ta nødvendige hensyn og forehåndsregler.

Der er dyrt i Karibien, og vår opplevelse er at Martinique er det stedet hvor vi fikk mest ut av pengene. I sør er det dyrt for lite. I nord er det bare dyrt, så det handler om å planlegge. Dagens kurs gjør det ekstra ille for oss nordmenn. Alt med båt koster i utgangspunktet mer enn hjemme, så sørg for å ha det dere trenger før man drar fra Norge.

St Martin, som mange mener skal skriver annerledes, er en typisk Cruise destinasjon med mange amerikanere. Det er et fint knutepunkt, men vil man opplever mer enn mye folk og charterturister, så dra herfra. Anegada på BVI er en perle, i motsetning til Tortola som skuffet med mindre imøtekommende folk og lite å vise fram – med unntak av Cane Bay. Anguilla opplevde vi også som et fint sted, som anbefales. Virgin Gorda med The Bath var annerledes, men immigrasjon på BVI var en langdryg prosess. De virket ikke som de satt pris på å få turister, og det som det medfører av inntekter. Orkanen Irma i 2017 har satt disse områdene lang tilbake, den sterkeste orkanen som noen gang er målt i dette området. Båter ligger henslengt og ødelagt overalt på Tortola, og på St Martin, særlig på fransk side. Det gjør sikkert noe med befolkningen, for det virker ikke som de har fått mye internasjonal støtte til gjenoppbygging, uten at vi kan bekrefte det. Bilder fra ulike steder:

Så hva blir neste trekk på dette prosjektet? Vel, det blir i alle fall ikke som skissert plan. Og det trodde vi heller ikke ved start. Men at det skulle bli så stort avvik var vi ikke forberedt på. Når jeg reiste hjem fra fra Tortola BVI 10.3 var det allerede varsler ift corona, lite visste vi ved ankomst Oslo at utviklingen hadde kommet så langt, og at det straks skulle blir verre. Yngve dro bort rett etterpå, og han fant raskt ut at gjestene, som hadde billetter dagen etter via USA, ikke kunne komme. Etter ett døgn dro han derfor hjem, og ca en uke senere ble innreisen til Tortola stengt. Båten ligger på en fin bøye med oppsyn i en bukt med mange andre båter. Vi har derfor besluttet en ny sesong i Karibien, og har bestilt opplag på Grenada. Så da gjenstår «kun» å få Spirella transportert sørover de ca 500nm (nautiske mil) til Spice Island Marina, hvor båten blir sikret mot orkaner, før vi starter neste sesong i desember. Så ikke galt for noe, ny sesong i Karibien er under forberedelser. Vi anser oss som heldige, mange av våre medseilere denne sesongen ligger rundt omkring og venter på hva de kan gjøre, og flere har endret sine hjemreiser. Vi er tross alt trygt hjemme, og båten er pt bra og sikkert fortøyd. Mer info kommer når vårt neste trekk i prosjektet er avklart. Vi ser uansett fram til en morsom fortsettelse, under forutsetning at coronaproblemet løser seg innen de neste ukjente antall måneder. Atle/

Martinique – St. Martin 10.1 – 25.2

I de siste 6 ukene har båten hatt «hjemmehavn» i Le Marin på Martinique. Her har Yngve fartet rundt i «kjente» farvann med 11 felles venner / gjester fordelt over disse ukene. De første ukene kom to gode vennepar av oss, som er litt mer enn snittet hissige på å seile langt og hver dag. Så de rakk t/r Grenada på ca to uker. Deretter er det rapportert om kortere utflukter. Vi ble ved løft / sjekk under vannlinjen tidligere i måneden gjort oppmerksom på at vi burde bytte rorlagrene, og avreisen nordover fra Le Marin ble utsatt til 21.2. Rorlagrene, som ble kjøpt av beste kvalitet, ble tatt med av en av våre venner. Yngve og crew Line, Lise, Roy og Andreas fikk derfor en travel tur oppover til St. Martin, men de fikk med seg noen godbiter på veien. På fem dager / fire netter var de innom Nordsiden av Martinique, en natt og litt tid i land på Dominica, en nattseilas og en natt på St Kitts før jeg møtte gjengen her i Simpson Bay Marina på St Martin ganske tidlig 25.2. Her fikk jeg to flotte dager med øltørste nordmenn. Jeg skal nå ha båten en periode framover til Yngve er tilbake fra Norge 13.3, bla med noen som kommer om ikke mange timer. I går kveld etter at de andre hadde reist fikk jeg hyggelig besøk av Lisbeth og Andreas på Alissa.

Det er jo ingen tvil om at båter trenger pleie, og spesielt i disse farvannene kombinert med hyppig bruk. Vi har her erfart endel som vi har justert vedlikeholdet etter. Jeg jobber derfor i dag med diverse nødvendige gjøremål. Og det vil bli flere slike dager. Hver uke.

De som har fulgt med oss vet at vi har hatt båten til salgs på finn, ref info i tidligere innlegg. Vi er veldig pragmatiske på salget, som var en av tre-fire muligheter – som alle avviker fra vår opprinnelig plan. Dvs at vi føler oss tilpasningsdyktige ift å få en tur som vi alle synes er kjekk. Vi har hatt tre seriøse bud, og en har vært over og sett på båten. Vi vurderer bruksverdien og oppgraderingen av båten som såpass god, og har derfor noen kriterier som ikke sammenfaller 100% med kjøpersiden. De aller fleste ønsker båten levert til Europa. Det er mange muligheter, bla salg her, transport på båt til ulike steder, salg i Europa eller hjemme, ikke selge eller la båten ligge her. Så dette tar vi akkurat som det kommer, og det synes vi passer bra. Forøvrig kan vi rapportere om 26-30 grader i sjø og på land. Atle/

I havn, St. Martin
Simpson Bay Marina, St. Martin

Martinique og sørover 16.12 – 9.1.20

4-5 dager etter målgangen i St Lucia dro jeg hjem en knapp uke før jeg kom ned med familien til Martinique. Etter litt tid med svømmebasseng og kjennskap til øya overtok vi – Martin, Sofie, Marie, Randi og Atle – båten igjen, og seilasen gikk sørover slik gjengen uken før hadde gjort, men denne gangen med bedre tid til å besøke flere steder, med lengre opphold og rom for å studere øyene. «Melkeruta» gir seg tydeligvis ikke i Rodney Bay, den fortsetter med full styrke. Og tror man at det er langt mellom de norske båtene blir man overrasket. Det var ofte 4-8 andre norske båter i havnene vi lå, både nye og tidligere kjente. Og mange med barn, som oss. Det var få svenske båter med i ARC+/ARC, men jammen meg tyter de ikke fram her nede de også, svenskene sparer tydeligvis påmeldingen til ARC i god svensk ånd….. Vi registrerte at gjennomsnittsalderen på de som seiler rundt er tydelig høyere hos vårt broderfolk enn på de norske båtene.

I kartet under er stedene som er beskrevet på denne turen visualisert. Det er av ukjent grunn veldig få båter som drar lengre sør enn dette, før de fleste trekker nordover. Distansen fra Martinique til Union Island er ca 135 nautiske mil (ca 220 km).

Litt om stedene på denne familieseilasen

Mange av stedene i kartet vi besøkte er beskrevet i detalj i forrige innlegg. Vi har derfor kun supplert omtale av noen av de andre stedene vi besøkte (ikke alle): Chatham Bay, Union Island. Dette er en deilig bukt. Når det blåser mye ligger det mange båter her. Ellers er det langt mellom båtene på anker, og på stranden er det ikke mye som skjer, kun et par lokale strandbarer / restauranter. De kan anbefales. Salt Whistle Bay og Saline Bay, på øya Mayreau ligger en kort tur nord for Union Island. Saline Bay er en helt ordinær bukt, men mindre travel enn Salt W Bay. Naturlig nok. Salt WBay er en perle, men er også veldig travel. Det avtar visst ut over januar. Kom ikke for sent på dagen hit, helst før 11. Når man er der anbefales en gåtur inn til landsbyen på den andre siden av øya. Mystique er kjendisenes sted, alt er velorganisert og ikke alle områder er det fri ferdsel. Det er også veldig dyrt med bøyeplass, minimum 3 dager må det betales for. Pris ca 1800 kr. Ankring er forbudt. Cumberland er en bukt på St Vincent med høyt innslag av folk som er ruset. Her ankres det med tau i hekken mot land. Dette er et sted man skal låse alt, inkludert luker. Kareokebaren her «må» oppleves. Pitons Bay med Sugar Beach på St Lucia er verdt noen dagers besøk. Ligg mellom de to høye toppene og nyt utsikten. Hotellet på stranden er dyrt, det er også maten der. Det arrangeres guidet tur til toppen av Piton, som vi har hørt er veldig fint når det ikke regner / er glatt. Men det er ganske dyrt, men skal være verdt det. Ikke gå uten autorisert guide, ikke glem at dette er et av landene med høyest draps- og krim rate i verden, selv om vi aldri følte oss utrygge. Pengene vi betaler er sårt tiltrengt til lokalbefolkningen. Den største rager 798 moh, og Petit Piton rager 743 moh. Hittil beste snorklested fant vi langs den majestetiske fjellveggen mot nord i bukten. Soufriere Bay på St Lucia, kun 20 min fra foranvente sted, er dag og natt ift hverandre. Her er det kun bøyer, ikke lov å ankre – som i Pitons Bay. Her er det mye synlig fattigdom, og antageligvis en gjennomsnittlig by på øya i så måte. Her patruljerer politiet på vannet om natten, som vi ikke så mye til. Her ble vi av Marine Rangers bedt om å låse båten, alltid. Og alt som låses kan. Vi opplevde ingen ubehageligheter hverken her eller andre steder. Det er nok en fordel å ligge samlet, og å betale litt serviceavgift til båttaxi gutta når de prøver å hjelpe deg ved ankomst.

Vi var på Bequia på julaften, og nyttårsaften. Fine opplevelser med sjelden mange nordmenn på grillselskap på stranden juleaften. 1. nyttårsdag besøkte vi eksmannen til avdøde Mariann, som i årevis sto for julefeiringen for nordmenn på øya. Mariann er nok årsaken til at nordmenn fortsatt reiser til denne øya til jul, som en udefinert tradisjon. Det er jo litt pussig at vi skal reise på langtur, og absolutt flokke oss sammen. Det er jo ikke rart at det blir samlinger med ulike folkegrupper i byene, det er vel den samme mekanismen. Vi er nesten alle like der.

Været

Temperaturen er utrolig stabil, litt i underkant av 30 grader om dagen uten å føle den trykkende «sydenvarmen», og den smyger seg litt mot 20-24 om natten. Temperaturen i vannet er 27-28 grader, og kombinert med lett bris definerer vi klimaet som fantastisk behagelig. Det regner ikke hver dag, men inne i mellom, og ofte i perioder kommer det en skvett om dagen. Med noen av regnbygene følger det også en front med økt vind, gjerne 30-35 knop. Det er helt uproblematiske, selv under seil. De er kortvarige og øker ikke bølgehøyden. Det handler kun om å få ned litt duk (seil) tidsnok. Det er lyst ca 12 timer i døgnet. Ca kl 6-18. Det området er mer kjent for er at det blåser jevnt over mye. Vinden kommer nå fra vest, med varierende dreining fra sør og nord. Vanligvis 14-15 knop, som i seg selv er herlig seilvind uten de store bølgende. Men så er det perioder med mer vind, som akkurat nå, 25-30 knop mellom øyene. Det begrenser valgmulighetene, bla Tobago Cays. Så mitt tips er å ha tid nok til å vente, om så. «Dragehullet» sør for St Lucia er kjent for å kunne være humpete.

Fattigdom

Det som turbloggene skriver lite om er den enorme fattigdommen vi ser. Kontrastene er store, og når vi kom tilbake til Europa (Martinique) kom dette enda tydeligere fram. På union Island var ikke folk så smilende som lenger nord, og i enkelte bukter var selgerne rimelig innpåslitne, de måtte tjene penger. Men aldri ubehagelig. Det skiller bare en liten bukt mellom glam og slumlignende områder, ref. Soufriere. BNP i disse landene ligger på 7-14000 USD/innbygger, og da vet vi at noen av stedene er veldig fjonge (St Vincent lavest, Grenada høyest). Og det er ingen nettverk for de mange som har lite, arbeidsledigheten er formidabel. I Norge er BNP med referansekurs ca 82000 USD/innbygger. Vi har undret oss over hvorfor disse tre landene (Grenada besøkte vi ikke) sør for Martinique ikke har klart å etablere en høyere leverstandard for den gjennomsnittlige innbyggeren. Mye er nok grunnet at noen få eier mye av de fasilitetene som trekker inn penger, styring. For det er dyrt overalt, og mange klager på høy eksport og høye leverkostnader med tilhørende lav levestandard. Prisene i de lokale butikkene er som i Norge. Så handler det nok også litt om hva de ønsker å trenge. Akkurat der er det mange av oss som har noe å lære. Befolkningen tar mye rusmidler, uten at de plagde noen av oss. Men det hjelper ikke på problemene med fattigdom og dårlige vilkår.

Båten og videre planer

Dersom dere leser teksten under meny «Planer» vil dere allerede nå forstå at det bli avvik mellom opprinnelig plan og det vi kommer til å gjøre. Vi har besluttet å vurdere en enklere retur hjem med båten. Under turen hittil har vi snakket med flere som tenker det samme, og vi har fått diverse tilbud til vurdering. Endringen av planen begrunnes også med at vi er så fornøyd med det vi har gjort hittil, og det vi vet vi vil oppleves fram til mai, at vi ikke trenger å toppe med hjemturen og mer bruk av ferie. Både skip og profesjonelle seilere er alternativer vi vurderer, som er svært vanlig. Og, den opprinnelige planen i en annen form er heller ikke umulig. Vi har parallelt også lagt ut båten for salg på finn.no for å kjenne på markedet for levering av norsk båt her borte. Det er liten tvil om at man da kan få kjøpt en billig og god båt ferdig transportert til paradis, om man slår til. Lagring utenfor- og i sesongen er nemlig heller ikke avskrekkende dyrt. Ja, det er litt vemodig, så vi får ta en vurdering etter hvert. Uansett skal vi bruke båten i Karibien til minimum 15. april. Og kanskje skjer det nye vendinger, følg med.

Etter målgang St Lucia

Atle/

Bequia

er den nordligste og største av øyene i Grenadinene og har ca 5 000 innbyggere. De har tradisjoner med hvalfangst og har nå en kvote på tre hval pr år for å ta vare på litt av kulturen. Admirality Bay ved Port Elizabet har god plass til båter med bøyer inni sentrum og plass til mange fler ved strendene lenger ut. Espen, Stian, Anne og Øivind gikk i land her for en karibisk hotellferie. Stian og Øivind etter seks og syv uker sammenhengende på Spirella.

Bequia har flotte strender like utenfor sentrum og de har lagd gangveier langs vannet helt ut til Lower Beach, hvor vi bor, et par km fra sentrum. Nærmest sentrum er det tett i tett i tett med spisesteder.

Det er mange butikker i byen, men som andre steder her på øyene er det dårlig vareutvalg etter våre «forventninger». Vi blir f. eks. glade når vi finner youghert. Vann på halvlitersflasker? «Kommer i morgen etter lunsj». På jakt etter nytt belte ble jeg veiledet til fire mulige butikker. Men endte opp med å kjøpe tau i båtbutikken, som har godt utvalg. Men øl – d har de nesten overalt; og aller helst i egne skap med minus 6,2 grader🥶

Noen ord om community dogs: På alle gater og restauranter går det løse hunder rundt, logrer og tigger mat. Veldig unorsk og til å begynne med syntes vi det var ugreit. Men hundene er pene i pelsen og snille, det høres knapt bjeffing. Ved flere anledninger har hundene fulgt oss de to kilometrene til/fra byen og til/fra hotellet. Koselig synes vi nå.

Chilled sted dette, ikke så mye «Hi man» og «smoking time», men avslappet og god stemning hvor smilene kommer tett, latteren sitter løst og alt fra politi til gående har en «mornings». Det er heller ikke noen påtrengende salgsvirksomhet.

Dette er hummerland! Vi så flere da vi dykket og de spises på mange måter: hummersalat, hummeromelett, hummerpizza,
hummersandwich… Det koseligste hummermåltidet spiste vi på stranda hos hun som har den kaldeste ølen🍻 Hun griller kun når noen forhåndsbestiller og kjøper inn til hver enkelt bestilling. Godt og hyggelig, men jeg så faktisk ingen andre spise der.

Torvet er pyntet til jul!! En lyssetting av de voldsomme og med happenings de siste ni dagene før jul. En kveld var det karaoke, hvor et par seilende nordmenn så sitt snitt til å teste ut en internasjonal karriere.

Vi takker for opplevelsesrike dager med Spirella.

Spirella/Øivind

Union Island

Noen få nautiske mil unna Tobago Cays ligger Clifton på Union Island. Clifton var en liten og stille by med geiter i gatene, og som så ut til å vente på juleturistene. På kvelden var gatene pyntet med så mye lys at vi fikk assosiasjoner til tivoli 🎄.

I havnebassenget ligger Happy Island, som dekkes helt av en bar. Der ble det drinker i solnedgang samtidig som vi ble underholdt av noen rågode kitere som showa ved baren. Hele bukta er beskyttet av et rev som demper bølgene samtidig som vinden er stabil, og dette gir nok gode kiteforhold.

På dagen ble det en skikkelig sløvedag i solsenger på Sparrow’s beach club.

Tobago Cays Marine Park

består av fem ubebodde øyer som ligger innenfor Hesteskorevet. Det er et «paradisisk» sted med mange skilpadder, strender og et rikt fiskeliv. Selv om det ikke bor noen der arrangeres det grilling på en av strendene. Vi ble det i to opplevesrike dager med snorkling og badeliv.

På revet var det sterk strøm og krevende å snorkle – helt til vi bare lot oss drive med strømmen over korallene, for å bli kjørt tilbake til start i gummibåten for ny drifting. En fantastisk opplevelse! Av det som ble sett var skilpadder, skater, konkylier og blekksprut.

Konkylier er en stort her og det eksporteres mye konkyliekjøtt. De tomme skjellene blir liggende i svære hauger. En annen stor greie er hummer; digre hummere i store mengder. Se bildene fra strandgrillingen.

En av overraskelsene var en øgle som dukket opp på stranda. Jeg håper videoen fungerer.

Selv om det var mange båter der så opplevdes det ikke som trengsel. Håper det for fortsette sånn lenge.

Spirella/Øivind

Ingen har fortalt meg at det regner hver dag

ARC-eventyret er over og det karibiske eventyr har startet. Ruta så langt har vært St. Lucia (Rodney Bay)- St. VincVincentent ( Wallilabou bayog Kingstown) Bequia ( P Mogenort Elizabeth) – Canouan (Charlestown). Atle dro hjem fra St. Lucia mens Kristin, Anne og Espen kom på i Kingstown.

Det har vært fin seiling med kuling og bris om hverandre ettersom regnskyene har blåst avgårde. Hittil har det regnet hver eneste dag og hver eneste natt. Det kraftigste regnværet hadde vi i dag med 35 knops vind og store regndråper. Kliss våte alle sammen! Nå, noen timer etter, har vi lufttørke det meste unntatt baken.

OBS! Yngve har badet!

Så langt har vi hatt gode erfaringer med «havneforholdene»; Vi har blitt møtt av en kar som leier ut bøyer og har ligget trygt hver natt. I port Elisabetzh var det bare en renne inn med 40 cm under kjølen så der var vi glad for at bøyemannen møtte oss utefor sanddynene og kjørte foran oss inn. Det har ikke vært så masete med selgere som vi har hørt og forestilt oss. Vi kjøper litt fra salgsbåtene, men opplever det ikke som påtrengende.

Vi seiler og soler oss videre. Tobago Bays er neste stopp.

/ Øivind