Martinique og sørover 16.12 – 9.1.20

4-5 dager etter målgangen i St Lucia dro jeg hjem en knapp uke før jeg kom ned med familien til Martinique. Etter litt tid med svømmebasseng og kjennskap til øya overtok vi – Martin, Sofie, Marie, Randi og Atle – båten igjen, og seilasen gikk sørover slik gjengen uken før hadde gjort, men denne gangen med bedre tid til å besøke flere steder, med lengre opphold og rom for å studere øyene. «Melkeruta» gir seg tydeligvis ikke i Rodney Bay, den fortsetter med full styrke. Og tror man at det er langt mellom de norske båtene blir man overrasket. Det var ofte 4-8 andre norske båter i havnene vi lå, både nye og tidligere kjente. Og mange med barn, som oss. Det var få svenske båter med i ARC+/ARC, men jammen meg tyter de ikke fram her nede de også, svenskene sparer tydeligvis påmeldingen til ARC i god svensk ånd….. Vi registrerte at gjennomsnittsalderen på de som seiler rundt er tydelig høyere hos vårt broderfolk enn på de norske båtene.

I kartet under er stedene som er beskrevet på denne turen visualisert. Det er av ukjent grunn veldig få båter som drar lengre sør enn dette, før de fleste trekker nordover. Distansen fra Martinique til Union Island er ca 135 nautiske mil (ca 220 km).

Litt om stedene på denne familieseilasen

Mange av stedene i kartet vi besøkte er beskrevet i detalj i forrige innlegg. Vi har derfor kun supplert omtale av noen av de andre stedene vi besøkte (ikke alle): Chatham Bay, Union Island. Dette er en deilig bukt. Når det blåser mye ligger det mange båter her. Ellers er det langt mellom båtene på anker, og på stranden er det ikke mye som skjer, kun et par lokale strandbarer / restauranter. De kan anbefales. Salt Whistle Bay og Saline Bay, på øya Mayreau ligger en kort tur nord for Union Island. Saline Bay er en helt ordinær bukt, men mindre travel enn Salt W Bay. Naturlig nok. Salt WBay er en perle, men er også veldig travel. Det avtar visst ut over januar. Kom ikke for sent på dagen hit, helst før 11. Når man er der anbefales en gåtur inn til landsbyen på den andre siden av øya. Mystique er kjendisenes sted, alt er velorganisert og ikke alle områder er det fri ferdsel. Det er også veldig dyrt med bøyeplass, minimum 3 dager må det betales for. Pris ca 1800 kr. Ankring er forbudt. Cumberland er en bukt på St Vincent med høyt innslag av folk som er ruset. Her ankres det med tau i hekken mot land. Dette er et sted man skal låse alt, inkludert luker. Kareokebaren her «må» oppleves. Pitons Bay med Sugar Beach på St Lucia er verdt noen dagers besøk. Ligg mellom de to høye toppene og nyt utsikten. Hotellet på stranden er dyrt, det er også maten der. Det arrangeres guidet tur til toppen av Piton, som vi har hørt er veldig fint når det ikke regner / er glatt. Men det er ganske dyrt, men skal være verdt det. Ikke gå uten autorisert guide, ikke glem at dette er et av landene med høyest draps- og krim rate i verden, selv om vi aldri følte oss utrygge. Pengene vi betaler er sårt tiltrengt til lokalbefolkningen. Den største rager 798 moh, og Petit Piton rager 743 moh. Hittil beste snorklested fant vi langs den majestetiske fjellveggen mot nord i bukten. Soufriere Bay på St Lucia, kun 20 min fra foranvente sted, er dag og natt ift hverandre. Her er det kun bøyer, ikke lov å ankre – som i Pitons Bay. Her er det mye synlig fattigdom, og antageligvis en gjennomsnittlig by på øya i så måte. Her patruljerer politiet på vannet om natten, som vi ikke så mye til. Her ble vi av Marine Rangers bedt om å låse båten, alltid. Og alt som låses kan. Vi opplevde ingen ubehageligheter hverken her eller andre steder. Det er nok en fordel å ligge samlet, og å betale litt serviceavgift til båttaxi gutta når de prøver å hjelpe deg ved ankomst.

Vi var på Bequia på julaften, og nyttårsaften. Fine opplevelser med sjelden mange nordmenn på grillselskap på stranden juleaften. 1. nyttårsdag besøkte vi eksmannen til avdøde Mariann, som i årevis sto for julefeiringen for nordmenn på øya. Mariann er nok årsaken til at nordmenn fortsatt reiser til denne øya til jul, som en udefinert tradisjon. Det er jo litt pussig at vi skal reise på langtur, og absolutt flokke oss sammen. Det er jo ikke rart at det blir samlinger med ulike folkegrupper i byene, det er vel den samme mekanismen. Vi er nesten alle like der.

Været

Temperaturen er utrolig stabil, litt i underkant av 30 grader om dagen uten å føle den trykkende «sydenvarmen», og den smyger seg litt mot 20-24 om natten. Temperaturen i vannet er 27-28 grader, og kombinert med lett bris definerer vi klimaet som fantastisk behagelig. Det regner ikke hver dag, men inne i mellom, og ofte i perioder kommer det en skvett om dagen. Med noen av regnbygene følger det også en front med økt vind, gjerne 30-35 knop. Det er helt uproblematiske, selv under seil. De er kortvarige og øker ikke bølgehøyden. Det handler kun om å få ned litt duk (seil) tidsnok. Det er lyst ca 12 timer i døgnet. Ca kl 6-18. Det området er mer kjent for er at det blåser jevnt over mye. Vinden kommer nå fra vest, med varierende dreining fra sør og nord. Vanligvis 14-15 knop, som i seg selv er herlig seilvind uten de store bølgende. Men så er det perioder med mer vind, som akkurat nå, 25-30 knop mellom øyene. Det begrenser valgmulighetene, bla Tobago Cays. Så mitt tips er å ha tid nok til å vente, om så. «Dragehullet» sør for St Lucia er kjent for å kunne være humpete.

Fattigdom

Det som turbloggene skriver lite om er den enorme fattigdommen vi ser. Kontrastene er store, og når vi kom tilbake til Europa (Martinique) kom dette enda tydeligere fram. På union Island var ikke folk så smilende som lenger nord, og i enkelte bukter var selgerne rimelig innpåslitne, de måtte tjene penger. Men aldri ubehagelig. Det skiller bare en liten bukt mellom glam og slumlignende områder, ref. Soufriere. BNP i disse landene ligger på 7-14000 USD/innbygger, og da vet vi at noen av stedene er veldig fjonge (St Vincent lavest, Grenada høyest). Og det er ingen nettverk for de mange som har lite, arbeidsledigheten er formidabel. I Norge er BNP med referansekurs ca 82000 USD/innbygger. Vi har undret oss over hvorfor disse tre landene (Grenada besøkte vi ikke) sør for Martinique ikke har klart å etablere en høyere leverstandard for den gjennomsnittlige innbyggeren. Mye er nok grunnet at noen få eier mye av de fasilitetene som trekker inn penger, styring. For det er dyrt overalt, og mange klager på høy eksport og høye leverkostnader med tilhørende lav levestandard. Prisene i de lokale butikkene er som i Norge. Så handler det nok også litt om hva de ønsker å trenge. Akkurat der er det mange av oss som har noe å lære. Befolkningen tar mye rusmidler, uten at de plagde noen av oss. Men det hjelper ikke på problemene med fattigdom og dårlige vilkår.

Båten og videre planer

Dersom dere leser teksten under meny «Planer» vil dere allerede nå forstå at det bli avvik mellom opprinnelig plan og det vi kommer til å gjøre. Vi har besluttet å vurdere en enklere retur hjem med båten. Under turen hittil har vi snakket med flere som tenker det samme, og vi har fått diverse tilbud til vurdering. Endringen av planen begrunnes også med at vi er så fornøyd med det vi har gjort hittil, og det vi vet vi vil oppleves fram til mai, at vi ikke trenger å toppe med hjemturen og mer bruk av ferie. Både skip og profesjonelle seilere er alternativer vi vurderer, som er svært vanlig. Og, den opprinnelige planen i en annen form er heller ikke umulig. Vi har parallelt også lagt ut båten for salg på finn.no for å kjenne på markedet for levering av norsk båt her borte. Det er liten tvil om at man da kan få kjøpt en billig og god båt ferdig transportert til paradis, om man slår til. Lagring utenfor- og i sesongen er nemlig heller ikke avskrekkende dyrt. Ja, det er litt vemodig, så vi får ta en vurdering etter hvert. Uansett skal vi bruke båten i Karibien til minimum 15. april. Og kanskje skjer det nye vendinger, følg med.

Etter målgang St Lucia

Atle/