Erfaringer

Oslo 28.6.19 – Stavern 30.6.19 – Stavern 28.6.20.

Da var året gått, året hvor Spirella fikk seilt 7500 nautiske mil, ca 14000 km, med forskjellig besetning. Hybridløsningen med å være tre eiere, hvor vi har vekslet mellom å dele på bruken og å seile sammen, har fungert bra. En slik løsning øker muligheten for gjennomføring. Det er sosialt, morsomt og lærerikt – og det gir en god fordeling av kostnader, slit, strev og opplevelser. Og det er litt mindre egoistisk ift de i familiene som ikke er like interesserte.

Selv om corona viruset bidro endel til at seilt distanse ble drøyt 4500 nautiske mil kortere enn planlagt, dempet ikke det summen av opplevelsene. Vi er strålende fornøyd selv om båten ble liggende 3 mnd coronafast på Tortola BVI . Det ble som allerede skrevet vurdert ulike varianter, hvor cargo BVI – Amsterdam ble valgt. Det er en løsning som mange benytter hvert år, uavhengig av årets hendelse.

4. juli hadde Øivind, Roar og jeg en fin seiltur til Svenner fyr, hvor vi gikk igjennom litt ift båten, ønsker og tilstand. Prosjektet går mot slutten, Spirella blir lagt for salg ila juli-august, slik at evt heldige nye eiere kan forberede sine drømmer. Men vi har ingen hast, så om det ikke blir nå, blir det en gang senere.

Spirella er uforskammet fin, og transport med cargo har ikke påført båten belastning. Ja, den trenger selvsagt litt puss av overflate og detaljer oa, men hvem skulle tror at hun har vært på langtur. Motoren har vi stelt fint med, senest med service på VP verksted i Nederland 25.6. Kun 270 timer etter servicen i Las Palmas. Motoren har gått <900 timer etter at ny motor, gear, drev og Goripropell ble montert av VP høsten 2017. Dette er et svært godt emne for en ny langtur, eller for kortere turer.

Hva som er nødvendig å investere i en langturbåt og hvilken båt som er nødvendig, er subjektivt og langt på vei styrt av interesse. Selvsagt er det endel sikkerhetsutstyr som er påkrevd om man skal delta på ARC, og som er fornuftig å investere i uavhengig av regattaen – som Spirella har. Men erfaringen er at det er mye som det ikke er behov for. Og/eller alt trenger ikke være perfekt eller av nyeste utgave. For når alt kommer til alt, er det din egen vurdering og håndtering som er viktigst. Og jo mer man laster båten med av utstyr, jo mer går i stykker. Spirella er etter vår vurdering et bra eksempel på tilpasset båt. Og vi kjøpte alt nytt, og det har kostet endel penger. Det diskuteres mye i ulike forum om detaljer og utstyr, og hva og hvordan man skal takle ulike situasjoner. Strøm er en av dem. Joda, det er mange kloke ord, men tenk godt over hva dere egentlig trenger før innkjøp. Det er lett å bli revet med. Når vi har snakket med de som virkelig har seilt langt og lenge, forstår vi fort at «nice to have» er utbredt. For de som skal på langtur er et tips å kjøpe en båt som nylig har gjennomført ARC, da har den et nødvendig minimum av sikkerhetsutstyr, og ofte mye mer.

Det er mange fine og informative blogger fra «langturseilere», og vi håper at denne har gitt et bra supplement. God tur. / Atle

Svenner fyr og Spirella 4.7.2020

St. Martin – BVI – corona

Etter å ha kommet til St Martin 25.2 reiste de andre hjem, og nytt besøk booket inn på Spirella. Målet var å besøke noen av øyene i BVI før Yngve m/ gjester – og deretter Øivind – igjen kom tilbake for å bruke båten ca en mnd. før hjemreisen skulle starte. Planer endres av ulike årsaker, og hva som ble resultatet leser du nederst i innlegget.

Ups. Spirella er pr dd coronafast. Utfordringer gir ofte muligheter

Typisk med reiseblogger er vel at det blir færre innlegg etter hvert som tiden går, i alle fall for amatører som oss – som er på en «utvidet ferie» hvor båten bytter hele og/eller deler av mannskap og skipper relativt ofte. For som antydet før – hvem som helst kan gjennomføre en slik reise – dette er ingen ekstremtur – langt i fra. Jeg har her uten alt for mye dill og bruk av tid forsøkt å gjengi mine subjektive inntrykk av hva som er opplevd den siste perioden. Dersom man ønsker å lese en 100% faktadokumentar om området, så hopp over denne bloggen. Men om noen blir inspirerte til å ta en lavterskel tur ut fra det vi har opplevd, feks som et prosjekt mellom flere, så er det nettopp målet.

Jeg har tegnet inn noen av stedene som er besøkt i Karibien i kartet under, og hovedstrekkene – helt fra Norge. Flere steder er besøkt gjentatte ganger, og ruten sørover fra Martinique er seilt fire-fem ganger ila de siste månedene. De røde merkene med svarte streker er steder som er presentert før, seilt i desember og etter jul/nyttår. De mørke grønne merkene er de stedene som ble seilt til deretter, med et seilivrig mannskap. Så ble båten hengene over en måned rundt og sørover fra Martinique i påvente gjester, befaring og senere rep. av roret. Deretter gikk turen nordover, relativt raskt, uten mange stopp som vises med de lyse grønne merkene. Den siste ruten, som jeg tok fram til 10.3, er vist med gule merker. Det vil si at vi ikke har opplevd områdene nordover like mye som de sørover, så det håper vi at vi skal klare senere.

De båtene man før så ofte, er nå spredt rundt omkring i hele regionen. Vi ser færre kjente båter. Å farte rundt i dette farvannet er spennende, men som alt annet blir det fort en vane. I de fleste skildringene jeg har lest gjennom mange år kommer det fram at mange lengter bittelitt hjem ut på vinteren, man kan faktisk få nok av paradis også. Vi er derfor heldig som har delt bruken av båten. Å ha noen uker her er perfekt. Å ha det flere ganger over en periode er absolutt en metode å anbefale.

Øyene nordover skiller seg fra øyene sør for Martinique. Vi har ikke utforsket mange nok områder lenge nok til å fortelle særlig mye om forskjellene, men har et generelt inntrykk. Det er fattigere lengre sør, men på mange måter mer sjarmerende. De stormer ut for å hjelpe til med bøye, de selger rundt båten – ja det er litt slitsomt – men også artig. På Martinique og nordover må man klare seg selv, det er «mer organisert» og mer likt – om det kan sies – med det vi er vant til. Det handler om å tilpasse seg, da blir alt bra.

Vi har ikke opplevd noen uheldige situasjoner, men det har i det siste blitt rapportert økt antall hendelser sørover, men ran. Det er kjent at det visstnok er større risiko for kriminalitet i sør, men det er her som alltid i verden – man må ta nødvendige hensyn og forehåndsregler.

Der er dyrt i Karibien, og vår opplevelse er at Martinique er det stedet hvor vi fikk mest ut av pengene. I sør er det dyrt for lite. I nord er det bare dyrt, så det handler om å planlegge. Dagens kurs gjør det ekstra ille for oss nordmenn. Alt med båt koster i utgangspunktet mer enn hjemme, så sørg for å ha det dere trenger før man drar fra Norge.

St Martin, som mange mener skal skriver annerledes, er en typisk Cruise destinasjon med mange amerikanere. Det er et fint knutepunkt, men vil man opplever mer enn mye folk og charterturister, så dra herfra. Anegada på BVI er en perle, i motsetning til Tortola som skuffet med mindre imøtekommende folk og lite å vise fram – med unntak av Cane Bay. Anguilla opplevde vi også som et fint sted, som anbefales. Virgin Gorda med The Bath var annerledes, men immigrasjon på BVI var en langdryg prosess. De virket ikke som de satt pris på å få turister, og det som det medfører av inntekter. Orkanen Irma i 2017 har satt disse områdene lang tilbake, den sterkeste orkanen som noen gang er målt i dette området. Båter ligger henslengt og ødelagt overalt på Tortola, og på St Martin, særlig på fransk side. Det gjør sikkert noe med befolkningen, for det virker ikke som de har fått mye internasjonal støtte til gjenoppbygging, uten at vi kan bekrefte det. Bilder fra ulike steder:

Så hva blir neste trekk på dette prosjektet? Vel, det blir i alle fall ikke som skissert plan. Og det trodde vi heller ikke ved start. Men at det skulle bli så stort avvik var vi ikke forberedt på. Når jeg reiste hjem fra fra Tortola BVI 10.3 var det allerede varsler ift corona, lite visste vi ved ankomst Oslo at utviklingen hadde kommet så langt, og at det straks skulle blir verre. Yngve dro bort rett etterpå, og han fant raskt ut at gjestene, som hadde billetter dagen etter via USA, ikke kunne komme. Etter ett døgn dro han derfor hjem, og ca en uke senere ble innreisen til Tortola stengt. Båten ligger på en fin bøye med oppsyn i en bukt med mange andre båter. Vi har derfor besluttet en ny sesong i Karibien, og har bestilt opplag på Grenada. Så da gjenstår «kun» å få Spirella transportert sørover de ca 500nm (nautiske mil) til Spice Island Marina, hvor båten blir sikret mot orkaner, før vi starter neste sesong i desember. Så ikke galt for noe, ny sesong i Karibien er under forberedelser. Vi anser oss som heldige, mange av våre medseilere denne sesongen ligger rundt omkring og venter på hva de kan gjøre, og flere har endret sine hjemreiser. Vi er tross alt trygt hjemme, og båten er pt bra og sikkert fortøyd. Mer info kommer når vårt neste trekk i prosjektet er avklart. Vi ser uansett fram til en morsom fortsettelse, under forutsetning at coronaproblemet løser seg innen de neste ukjente antall måneder. Atle/

Martinique – St. Martin 10.1 – 25.2

I de siste 6 ukene har båten hatt «hjemmehavn» i Le Marin på Martinique. Her har Yngve fartet rundt i «kjente» farvann med 11 felles venner / gjester fordelt over disse ukene. De første ukene kom to gode vennepar av oss, som er litt mer enn snittet hissige på å seile langt og hver dag. Så de rakk t/r Grenada på ca to uker. Deretter er det rapportert om kortere utflukter. Vi ble ved løft / sjekk under vannlinjen tidligere i måneden gjort oppmerksom på at vi burde bytte rorlagrene, og avreisen nordover fra Le Marin ble utsatt til 21.2. Rorlagrene, som ble kjøpt av beste kvalitet, ble tatt med av en av våre venner. Yngve og crew Line, Lise, Roy og Andreas fikk derfor en travel tur oppover til St. Martin, men de fikk med seg noen godbiter på veien. På fem dager / fire netter var de innom Nordsiden av Martinique, en natt og litt tid i land på Dominica, en nattseilas og en natt på St Kitts før jeg møtte gjengen her i Simpson Bay Marina på St Martin ganske tidlig 25.2. Her fikk jeg to flotte dager med øltørste nordmenn. Jeg skal nå ha båten en periode framover til Yngve er tilbake fra Norge 13.3, bla med noen som kommer om ikke mange timer. I går kveld etter at de andre hadde reist fikk jeg hyggelig besøk av Lisbeth og Andreas på Alissa.

Det er jo ingen tvil om at båter trenger pleie, og spesielt i disse farvannene kombinert med hyppig bruk. Vi har her erfart endel som vi har justert vedlikeholdet etter. Jeg jobber derfor i dag med diverse nødvendige gjøremål. Og det vil bli flere slike dager. Hver uke.

De som har fulgt med oss vet at vi har hatt båten til salgs på finn, ref info i tidligere innlegg. Vi er veldig pragmatiske på salget, som var en av tre-fire muligheter – som alle avviker fra vår opprinnelig plan. Dvs at vi føler oss tilpasningsdyktige ift å få en tur som vi alle synes er kjekk. Vi har hatt tre seriøse bud, og en har vært over og sett på båten. Vi vurderer bruksverdien og oppgraderingen av båten som såpass god, og har derfor noen kriterier som ikke sammenfaller 100% med kjøpersiden. De aller fleste ønsker båten levert til Europa. Det er mange muligheter, bla salg her, transport på båt til ulike steder, salg i Europa eller hjemme, ikke selge eller la båten ligge her. Så dette tar vi akkurat som det kommer, og det synes vi passer bra. Forøvrig kan vi rapportere om 26-30 grader i sjø og på land. Atle/

I havn, St. Martin
Simpson Bay Marina, St. Martin

Martinique og sørover 16.12 – 9.1.20

4-5 dager etter målgangen i St Lucia dro jeg hjem en knapp uke før jeg kom ned med familien til Martinique. Etter litt tid med svømmebasseng og kjennskap til øya overtok vi – Martin, Sofie, Marie, Randi og Atle – båten igjen, og seilasen gikk sørover slik gjengen uken før hadde gjort, men denne gangen med bedre tid til å besøke flere steder, med lengre opphold og rom for å studere øyene. «Melkeruta» gir seg tydeligvis ikke i Rodney Bay, den fortsetter med full styrke. Og tror man at det er langt mellom de norske båtene blir man overrasket. Det var ofte 4-8 andre norske båter i havnene vi lå, både nye og tidligere kjente. Og mange med barn, som oss. Det var få svenske båter med i ARC+/ARC, men jammen meg tyter de ikke fram her nede de også, svenskene sparer tydeligvis påmeldingen til ARC i god svensk ånd….. Vi registrerte at gjennomsnittsalderen på de som seiler rundt er tydelig høyere hos vårt broderfolk enn på de norske båtene.

I kartet under er stedene som er beskrevet på denne turen visualisert. Det er av ukjent grunn veldig få båter som drar lengre sør enn dette, før de fleste trekker nordover. Distansen fra Martinique til Union Island er ca 135 nautiske mil (ca 220 km).

Litt om stedene på denne familieseilasen

Mange av stedene i kartet vi besøkte er beskrevet i detalj i forrige innlegg. Vi har derfor kun supplert omtale av noen av de andre stedene vi besøkte (ikke alle): Chatham Bay, Union Island. Dette er en deilig bukt. Når det blåser mye ligger det mange båter her. Ellers er det langt mellom båtene på anker, og på stranden er det ikke mye som skjer, kun et par lokale strandbarer / restauranter. De kan anbefales. Salt Whistle Bay og Saline Bay, på øya Mayreau ligger en kort tur nord for Union Island. Saline Bay er en helt ordinær bukt, men mindre travel enn Salt W Bay. Naturlig nok. Salt WBay er en perle, men er også veldig travel. Det avtar visst ut over januar. Kom ikke for sent på dagen hit, helst før 11. Når man er der anbefales en gåtur inn til landsbyen på den andre siden av øya. Mystique er kjendisenes sted, alt er velorganisert og ikke alle områder er det fri ferdsel. Det er også veldig dyrt med bøyeplass, minimum 3 dager må det betales for. Pris ca 1800 kr. Ankring er forbudt. Cumberland er en bukt på St Vincent med høyt innslag av folk som er ruset. Her ankres det med tau i hekken mot land. Dette er et sted man skal låse alt, inkludert luker. Kareokebaren her «må» oppleves. Pitons Bay med Sugar Beach på St Lucia er verdt noen dagers besøk. Ligg mellom de to høye toppene og nyt utsikten. Hotellet på stranden er dyrt, det er også maten der. Det arrangeres guidet tur til toppen av Piton, som vi har hørt er veldig fint når det ikke regner / er glatt. Men det er ganske dyrt, men skal være verdt det. Ikke gå uten autorisert guide, ikke glem at dette er et av landene med høyest draps- og krim rate i verden, selv om vi aldri følte oss utrygge. Pengene vi betaler er sårt tiltrengt til lokalbefolkningen. Den største rager 798 moh, og Petit Piton rager 743 moh. Hittil beste snorklested fant vi langs den majestetiske fjellveggen mot nord i bukten. Soufriere Bay på St Lucia, kun 20 min fra foranvente sted, er dag og natt ift hverandre. Her er det kun bøyer, ikke lov å ankre – som i Pitons Bay. Her er det mye synlig fattigdom, og antageligvis en gjennomsnittlig by på øya i så måte. Her patruljerer politiet på vannet om natten, som vi ikke så mye til. Her ble vi av Marine Rangers bedt om å låse båten, alltid. Og alt som låses kan. Vi opplevde ingen ubehageligheter hverken her eller andre steder. Det er nok en fordel å ligge samlet, og å betale litt serviceavgift til båttaxi gutta når de prøver å hjelpe deg ved ankomst.

Vi var på Bequia på julaften, og nyttårsaften. Fine opplevelser med sjelden mange nordmenn på grillselskap på stranden juleaften. 1. nyttårsdag besøkte vi eksmannen til avdøde Mariann, som i årevis sto for julefeiringen for nordmenn på øya. Mariann er nok årsaken til at nordmenn fortsatt reiser til denne øya til jul, som en udefinert tradisjon. Det er jo litt pussig at vi skal reise på langtur, og absolutt flokke oss sammen. Det er jo ikke rart at det blir samlinger med ulike folkegrupper i byene, det er vel den samme mekanismen. Vi er nesten alle like der.

Været

Temperaturen er utrolig stabil, litt i underkant av 30 grader om dagen uten å føle den trykkende «sydenvarmen», og den smyger seg litt mot 20-24 om natten. Temperaturen i vannet er 27-28 grader, og kombinert med lett bris definerer vi klimaet som fantastisk behagelig. Det regner ikke hver dag, men inne i mellom, og ofte i perioder kommer det en skvett om dagen. Med noen av regnbygene følger det også en front med økt vind, gjerne 30-35 knop. Det er helt uproblematiske, selv under seil. De er kortvarige og øker ikke bølgehøyden. Det handler kun om å få ned litt duk (seil) tidsnok. Det er lyst ca 12 timer i døgnet. Ca kl 6-18. Det området er mer kjent for er at det blåser jevnt over mye. Vinden kommer nå fra vest, med varierende dreining fra sør og nord. Vanligvis 14-15 knop, som i seg selv er herlig seilvind uten de store bølgende. Men så er det perioder med mer vind, som akkurat nå, 25-30 knop mellom øyene. Det begrenser valgmulighetene, bla Tobago Cays. Så mitt tips er å ha tid nok til å vente, om så. «Dragehullet» sør for St Lucia er kjent for å kunne være humpete.

Fattigdom

Det som turbloggene skriver lite om er den enorme fattigdommen vi ser. Kontrastene er store, og når vi kom tilbake til Europa (Martinique) kom dette enda tydeligere fram. På union Island var ikke folk så smilende som lenger nord, og i enkelte bukter var selgerne rimelig innpåslitne, de måtte tjene penger. Men aldri ubehagelig. Det skiller bare en liten bukt mellom glam og slumlignende områder, ref. Soufriere. BNP i disse landene ligger på 7-14000 USD/innbygger, og da vet vi at noen av stedene er veldig fjonge (St Vincent lavest, Grenada høyest). Og det er ingen nettverk for de mange som har lite, arbeidsledigheten er formidabel. I Norge er BNP med referansekurs ca 82000 USD/innbygger. Vi har undret oss over hvorfor disse tre landene (Grenada besøkte vi ikke) sør for Martinique ikke har klart å etablere en høyere leverstandard for den gjennomsnittlige innbyggeren. Mye er nok grunnet at noen få eier mye av de fasilitetene som trekker inn penger, styring. For det er dyrt overalt, og mange klager på høy eksport og høye leverkostnader med tilhørende lav levestandard. Prisene i de lokale butikkene er som i Norge. Så handler det nok også litt om hva de ønsker å trenge. Akkurat der er det mange av oss som har noe å lære. Befolkningen tar mye rusmidler, uten at de plagde noen av oss. Men det hjelper ikke på problemene med fattigdom og dårlige vilkår.

Båten og videre planer

Dersom dere leser teksten under meny «Planer» vil dere allerede nå forstå at det bli avvik mellom opprinnelig plan og det vi kommer til å gjøre. Vi har besluttet å vurdere en enklere retur hjem med båten. Under turen hittil har vi snakket med flere som tenker det samme, og vi har fått diverse tilbud til vurdering. Endringen av planen begrunnes også med at vi er så fornøyd med det vi har gjort hittil, og det vi vet vi vil oppleves fram til mai, at vi ikke trenger å toppe med hjemturen og mer bruk av ferie. Både skip og profesjonelle seilere er alternativer vi vurderer, som er svært vanlig. Og, den opprinnelige planen i en annen form er heller ikke umulig. Vi har parallelt også lagt ut båten for salg på finn.no for å kjenne på markedet for levering av norsk båt her borte. Det er liten tvil om at man da kan få kjøpt en billig og god båt ferdig transportert til paradis, om man slår til. Lagring utenfor- og i sesongen er nemlig heller ikke avskrekkende dyrt. Ja, det er litt vemodig, så vi får ta en vurdering etter hvert. Uansett skal vi bruke båten i Karibien til minimum 15. april. Og kanskje skjer det nye vendinger, følg med.

Etter målgang St Lucia

Atle/

Til Mindelo, Cap Verde

Da var den første etappen gjennomført, akkurat fem et halvt døgn fra Las Palmas. Seilt distanse er ca 920nm inkl retur som beskrevet under. Starten var spennende, vi merket med en gang vi gikk ut av båsen i Las Palmas at noe var galt, kun 5 grader styring mot styrbord er jo ikke vanlig – og vanskelig var det også å få Bavaria balja ut av havnen. Vel, slik burde nok har resultert i en utsettelse av starten for oss, men iveren til å få med seg fellesstarten var rett og slett for stor. Og etter en time røyk hele skiten, dvs kjedet fra ett av rattene. Det resulterte i dagens trim og spenning i et startfelt på nesten 100 båter med store bølger og 12-15m/2. Skuta gikk rett opp – og over vindøyet. Da kiler det i magen. Etter «litt» fikling fikk vi frigjort det andre rattet, og kom oss i havn med egen propell. Etter en god lunsj og litt mekking, som man ikke er ukjent med, dro vi ut igjen med visshet om at vi hadde tilstrekkelige med alternative styremetoder til å nå målet uten økt risiko. Så var jakten i gang – 4 timer etter starten. Dette var jo ikke konkurranse – «bare vi klarte å hente inn så mange båter som overhode mulig….» Ja, vi ble litt bitt av konkurransebasiller. Vi antar at de kan komme tilbake på neste etappe, men vi skal forsøke å holde det nede så godt vi kan. Vi har tross alt en Bavaria 42c. Men morsomt var det å legge ca 60 båter bak seg på vei ned, mange av dem mye dyrere enn vårt prosjekt. Båten går bra pr «investert» krone. Vi trøster oss også med at vår ugunstige rating er pga en spinaker vi ikke bruker. Og en bemerkning, grunnen til at rattstyringen gikk til dundas var vår egen feil – ikke Bavaria.

For for å være ærlig, og som jeg var klar over på forhånd, langturer med seilbåt er ikke bare ferie og avslapning. Uken før start i Las Palmas var en ren arbeidsleir. Vi så ingenting annet enn havnen og butikkene rundt i havnen. Det som var bagateller tok tid, mye tid. Og det gjorde det for de fleste, nye båter ingen unntak. De første dagene på etappen hit var veldig krevende, og sjelden har jeg hatt så store problemer med å sove, det var komplett umulig å finne en stabil stilling i lugaren selv om jeg har den alene. For å si det slik, det var superukomfortabelt. Jeg har fulgt ulike langturseilere i en årrekke, både light versjoner som denne, og de som etter min def. kan smykke seg med tittelen langturseilere. Noen forhold er gjennomgående, og som jeg har fått bekreftet, det er mye reparasjoner på båtene, og det er ofte mye mer jobb å både bo og forflytte seg med en seilbåt enn det som man ser på bildene. Selv om opplevelsene overskygger utfordringene, synes jeg det er viktig at dette også blir omtalt. I tillegg er det dyrt om man ønsker litt komfort. Har man forventninger som er tilpasset disse kjente utfordringene, blir nok opplevelsene også forsterket positivt.

Dagene som kommer vil gå med til mekking, mekking og litt mekking. Og kanskje litt mer mekking. Vi rekker også andre aktiviteter, i dag dykker Øivind og Stian, og Yngve jobber ut en forkjølelse. Vi har meldt oss på et par rundturer de neste dagene, noe de andre vil skrive litt om før vi igjen fyker av gårde på torsdag. Det som blir godt å slippe når vi drar herfra er den urolige sjøen (svell) i havnen i Mindelo, som visst er vanlig her. Det er nesten utrolig at de har lagt en havn her på flytebrygger hvor det er så utsatt, det er en øvelse å holde seg i midten av bryggene. I dag er det hittil bare en som har gått i sjøen etter det jeg har sett. Men havnen er koselig, ligger midt i byen, har god service og en hyggelig flytende bar som er godt besøkt av ARC+ deltagerne. Vi har det veldig fint her, og vi har det sosialt med andre båter og nyter dagene. /Sign. A/ Noen bilder fra overfarten og fra havnen:

Start

Da drar vi. Vi har en ugunstig rating slik at vi allerede nå har en unnskyldning. X4-3 har lavere rating…, sier litt om mannskapet håper vi. Mer fra oss fra Cap Verde, antageligvis lørdag.

Høstferie Gran Canaria

Da var det igjen tid for å ha båten alene. Kompis Ola og jeg tok med to av våre døtre, som går i samme klasse, på en litt forkortet høstferieuke med båten. Vi traff også kjente på flyet fra trinnet, og vi hadde noen fine sosiale dager langs «stripa» sør på GC. Det ble bading fra båten, bading fra strendene, tillegging med havneplass i koselige Mogán, ankring i svell (dønninger), bassengbading som gjester på Radison Blu, dingy kjøring, matlaging med lokale råvarer – samt selvfølgelig – is.

Med ca 2 meter forskjell mellom høy- og lavvann er flytebrygger å foretrekke, noe vi ikke hadde de to første nettene i Mogán. Oppfinnsomme unger hadde råd, og vanskeligheter ble enkelt snudd til både morsomheter og læring. På søndag gikk turen til Arguineguín. Vi ankret opp utenfor Puerto Anfi hvor vi hadde et besøk på herlige Radisson Blu. Vi besøkte også Bahya de Santa Aqueda for en lunsj på anker med bading før vi la til på «norskebrygga» i Puerto Rico. Her kom vi over en langturbåt som jeg også så her på samme brygga når jeg nysgjerrig tittet på langturbåtene i 2007, da ene alene får å overvære starten på ARC for egen planlegging til starten i 2008. Som ikke ble noe av.

Vi kom i snakk med en nordmann som hadde lang fartstid med å bo i båt, som fortalte at hjemmehavnen egentlig var på Grenada, men at han var her en kort tur på øya, ca 6-12 mnd, for å få litt forandring, og for å være sammen med folk han kjente fra før etter mange år på brygga. Han kunne fortelle at «norskebrygga», hvor det også lå andre nasjonaliteter, var blitt redusert – mye pga prisen. Havneavgiften for fast plass kostet nå ca 10000,- kr for en måned med en 42 fots båt, eller 21000,- for tre måneder. Og fasilitetene er ikke på topp, og havnen innenfor var heller ikke spesielt innbydende. Det kan jo hende at havnen har fått konkurrenter… Å gjennomføre ARC er å sammenligne med en tur i Nordmarka for disse menneskene, som er de virkelige langturseilerne. ARC er for de late «liksom langturseilere».

Det sies mye om Gran Canaria og de turistfylte stedene. Men det finnes så mye mye mer. Faktum må heller ikke glemmes, Enkelte av Kanariøyene er Spanias svar på våre oljerigger – inntekter. For å få det vi er blitt så altfor vant med. Velferd. Og her kan man få det man selv oppsøker, både mindre lokale steder, interessante museer, fjell, by og hotellområder uten fastboende – og VG om man ønsker. Det er mye turister her fordi folk liker seg her, det er ikke vanskeligere enn det. Altså dekker det mange sin smak. I følge Airbnb er Las Palmas – ihht dem selv – en av de mest populære plassene i verden å tilbringe nyttårsaften etter New York, London, Paris, Tokyo og Roma. En av grunnen er at byen faktisk har relativt lite turister, og at den i hovedsak er bebodd av spanjoler. Snittemperaturen er da 19 grader i byen, som nok også lokker mange i kombinasjon med lengre ferie.

Kanariøyene, tidligere oversatt som lykkeøyene, ble erobret av Spania på slutten av 1400-tallet og hadde først status som spanske kolonier. Kanariøyene danner sammen med Azorene, Madeira og Kapp Verde-øyene en geografisk formasjon ofte kalt Macaronesiske Arkipel. Felles for alle disse øygruppene er at de er av vulkansk opprinnelse og at de har et likt klima og økosystem. Alle øygruppene har et stabilt klima med lite variasjon. De gjennomsnittlige maksimumstemperaturene på Gran Canaria, som er på 1532 km², er ca 22-23ºC i januar til ca 28-29ºC i juli og august. Det er ingen overraskelse at det er lite grønt å se- Lonely Planet skal udokumentert visstnok omtale klimaet på øygruppene som et av de mest stabile på kloden.

Korteste avstand til det afrikanske kontinentet fra GC er 60 nautiske mil (ca drøyt 110 km). Til sammenligning er avstanden til fastlandet (Spania) knappe 800 nautiske mil (ca 1280 km). Gran Canaria og de andre 6 kanariøyene ligger like langt sør som Florida, mellom ca 28. og 29. breddegrad.

Fra Ola og Atle og to elleveåringer

Dagsbesøk. Radisson Blu ved Puerto Anfi må være noe av det bedre

Las Palmas, Gran Canaria

Da ankom Las Palmas på Gran Canaria fra Fuerteventura 14.9 etter en drøy dagseilas på ca 12 timer. Også denne strekningen hadde innslag av nydelig seiling, spesielt de siste 7-8 timene. På vei inn ble vi kalt opp av tollen, før de duret videre. I Las Palmas så vi flere ARC båter som var «parkert», dog ankommer de fleste ila den neste måneden. Eric og jeg (Atle) reiste hjem fra Gran Canaria 15.9 etter 8 dager på reise, og båten skal nå være i området rundt disse øyene fram til starten på ARC+ 10.11. Mannskap og båt må være på plass i havnen i Las Palmas ca 3.11 for å delta i forberedelsene.

Her blir vi kontrollert via VHF

Deilige timer i relativt grov sjø, i «riktig retning». Bølgene er større enn det som et kamera klarer å formidle.

Porto – Cascais (ved Lisboa)

Etappen ble seilt 18.-25.8 av Ida, Ragnhild, Yngve, Kristin, Roy og Atle. Atle kom på i Figueira den 20. Ida mønstret av i Nazare den 23. Utklipp fra turen er vist med bilder under, og beskrevet i «Ruten fram til nå». Dette var en veldig flott etappe hvor varmen endelig kom til Spirella, og hvor solkrem for første gang på turen ble en «faktor». Vi hadde også, med unntak av Skagerak, den raskeste registrerte farten under seil fra Pineche inn til Lisboa, med 13,8 knop, og en gjennomsnittfart på 12,4 knop over en time. Det sier litt om kreftene i dønningene fra vest, kombinert med 25-30kn med vind på lens. Vi var fornuftige nok til å ta ned forseilet (genaker 2) som vi hadde på spribom, før det ble for mye vind.