Fremme i St. Lucia

Vi er happy☀️ fremme i St. Lucia.
Skuta fløt flott over Atlanteren. Når turen går greit er det lite å skrive om, men en fantastisk stjernehimmel og stjerneskudd i massevis må nevnes.

Turen gikk raskere enn forventet og vi gikk for seil nesten hele veien. Standard seilføring var to stk gen2 på tilsammen 115m2 i forstaget med to spribommer.
Vi er veldig fornøyd med seilresultatet og smått stolte over å være båt nr 17, av ca 100 båter, over mållinjen.

Vel fremme i Karibien brukes dagene til å teste ymse rompunsj, spiced rum, besøke andre båter, reparere seil og strandliv.

Bilder kan egentlig ikke vise stemning og følelser underveis, dels fordi bølger og dønninger blir borte i todimensjonalt format. Men noe av stemningen kommer forhåpentligvis frem av bildene vi legger ved. Ved målgang tok en fotograf bilder fra en jolle. Her ligger bilder av de fleste båtene som deltok. http://www.photoaction.com/arc19/arc19.htm

Midtveis

Turen fra Kapp Verde har gått uventet fort og torsdag kl 0440 UTC var vi halvveis.

Vi har hatt fin vind hele veien og var plassert som båt nr 12 av 75 i dag, og best av alle de norske båtene.

Har rolige dager, seiler med to forseil og justerer et skjøte i ny og ne.

Kabo Verde

Det har vært noen rolige og sosiale dager på Kabo Verde, som betyr grønt sted. Vi har ligget i Mindelo på St. Vincent, men særlig grønn er ikke øya lenger. Det har over mange år blitt mindre regn her og nå regner ikke mer enn noen få dager i året. Når det regner står vannet «til knærne» i følge guiden vår og alle barn er glade fordi de får fri fra skolen. Regnvannet renner stort sett rett ut i havet og det lille de har av jordbruk vannes fra brønner som må graves stadig dypere. Vannet hentes opp av noen kule vindmøller (se bilde).

Vi skal ikke dra noen lang historiefortelling om Kabo Verde, men i mange hundre år lå en av verdens viktigste havner her fordi skutene stoppet på Kabo Verde for å bunkre opp før overfarten til Amerika. Viktighet falt da Suez-kanalen åpnet. Nå opplever øyene sterk økonomisk vekst og klatret i noen år raskt på FNs «velferdsbarometer». Men landet har få naturlige ressurser og må importere det meste. Kina har en 100-årsavtale på noen fiskerettighetene og har avgiftslette for kinesiske bedrifter. Her er det ingen Hennes og Mauritz, Mc Donalds eller andre internasjonale kjeder. I butikkene er utvalget forsåvidt OK, men Vi finner ikke cola/Pepsi på boks (uff!!), tacomat, «Farris» og noen andre vi tenkte var lett å kjøpe her.

Havna i Mindelo er særs urolig med mye svell, det nøkker i førtøyninger og flytebryggene svinser sidelengs. Det er såpass bevegelse at flere personer har falt i vannet fordi de har mistet balansen på brygga.

I løpet av dagene her har vi vært på to sightseeingturer, en på St. Vincent og en på Santo Antão. To relativt like vulkanøyer, men Santo Antão er 300 m høyere. På St. Vincent er det knusktørt mens det på Santo Antão kommer en del nedbør og de har noen svært frodige daler.

Begge øyene har krokete steinsatte fjellveier. Imponerende. Jeg tror desverre ikke at bildene viser dette riktig. Men det er mange som ikke har vei og esler er viktige for transport dit folk bør.

Det har også blitt tid til et par dykk for Stian og Øivind. Som et akvarium med fiskestimer og fisk overalt. Artigst var kanskje skilpadda som lå på bunn og plutselig stakk av gårde.

Santo Antão
En times fergetur unna St. Vincent ligger Santo Antão hvor de har relativt mye regn og grønne daler. Øya strekker seg drøyt 1300 moh og har en fantastisk steinlagt vei tvers over. Det tok tredve år å bygge veien som har stupbratte sider og går over et par egger/viadukter. Det lå en del små og større stein i veibanen, og den hadde relativt lav/fraværende sikring av kantene. Men de hadde plantet en del aloe vera planter som skal bringe hell og lykke. Det er vel noe trygghet i det også.

Besøk på destilleri hører med i en vellykket utenlandstur?. Vi var på et Grogg-destilleri?. Grogg er den lokale rom’en og lages av sukkerroer, faktisk går alle sukkeroene på øya til dette. Vi har sett adskillig mer raffinert raffineringsutstyr, men fem-års-varianten av grogg var ikke så gal…

Da lar vi bildene stå for resten av beskrivelsen.

Fantastisk og vilt fjellandskap på Santo Antão.
Det imponerer også en nordmann

Til Mindelo, Cap Verde

Da var den første etappen gjennomført, akkurat fem et halvt døgn fra Las Palmas. Seilt distanse er ca 920nm inkl retur som beskrevet under. Starten var spennende, vi merket med en gang vi gikk ut av båsen i Las Palmas at noe var galt, kun 5 grader styring mot styrbord er jo ikke vanlig – og vanskelig var det også å få Bavaria balja ut av havnen. Vel, slik burde nok har resultert i en utsettelse av starten for oss, men iveren til å få med seg fellesstarten var rett og slett for stor. Og etter en time røyk hele skiten, dvs kjedet fra ett av rattene. Det resulterte i dagens trim og spenning i et startfelt på nesten 100 båter med store bølger og 12-15m/2. Skuta gikk rett opp – og over vindøyet. Da kiler det i magen. Etter «litt» fikling fikk vi frigjort det andre rattet, og kom oss i havn med egen propell. Etter en god lunsj og litt mekking, som man ikke er ukjent med, dro vi ut igjen med visshet om at vi hadde tilstrekkelige med alternative styremetoder til å nå målet uten økt risiko. Så var jakten i gang – 4 timer etter starten. Dette var jo ikke konkurranse – «bare vi klarte å hente inn så mange båter som overhode mulig….» Ja, vi ble litt bitt av konkurransebasiller. Vi antar at de kan komme tilbake på neste etappe, men vi skal forsøke å holde det nede så godt vi kan. Vi har tross alt en Bavaria 42c. Men morsomt var det å legge ca 60 båter bak seg på vei ned, mange av dem mye dyrere enn vårt prosjekt. Båten går bra pr «investert» krone. Vi trøster oss også med at vår ugunstige rating er pga en spinaker vi ikke bruker. Og en bemerkning, grunnen til at rattstyringen gikk til dundas var vår egen feil – ikke Bavaria.

For for å være ærlig, og som jeg var klar over på forhånd, langturer med seilbåt er ikke bare ferie og avslapning. Uken før start i Las Palmas var en ren arbeidsleir. Vi så ingenting annet enn havnen og butikkene rundt i havnen. Det som var bagateller tok tid, mye tid. Og det gjorde det for de fleste, nye båter ingen unntak. De første dagene på etappen hit var veldig krevende, og sjelden har jeg hatt så store problemer med å sove, det var komplett umulig å finne en stabil stilling i lugaren selv om jeg har den alene. For å si det slik, det var superukomfortabelt. Jeg har fulgt ulike langturseilere i en årrekke, både light versjoner som denne, og de som etter min def. kan smykke seg med tittelen langturseilere. Noen forhold er gjennomgående, og som jeg har fått bekreftet, det er mye reparasjoner på båtene, og det er ofte mye mer jobb å både bo og forflytte seg med en seilbåt enn det som man ser på bildene. Selv om opplevelsene overskygger utfordringene, synes jeg det er viktig at dette også blir omtalt. I tillegg er det dyrt om man ønsker litt komfort. Har man forventninger som er tilpasset disse kjente utfordringene, blir nok opplevelsene også forsterket positivt.

Dagene som kommer vil gå med til mekking, mekking og litt mekking. Og kanskje litt mer mekking. Vi rekker også andre aktiviteter, i dag dykker Øivind og Stian, og Yngve jobber ut en forkjølelse. Vi har meldt oss på et par rundturer de neste dagene, noe de andre vil skrive litt om før vi igjen fyker av gårde på torsdag. Det som blir godt å slippe når vi drar herfra er den urolige sjøen (svell) i havnen i Mindelo, som visst er vanlig her. Det er nesten utrolig at de har lagt en havn her på flytebrygger hvor det er så utsatt, det er en øvelse å holde seg i midten av bryggene. I dag er det hittil bare en som har gått i sjøen etter det jeg har sett. Men havnen er koselig, ligger midt i byen, har god service og en hyggelig flytende bar som er godt besøkt av ARC+ deltagerne. Vi har det veldig fint her, og vi har det sosialt med andre båter og nyter dagene. /Sign. A/ Noen bilder fra overfarten og fra havnen:

Start

Da drar vi. Vi har en ugunstig rating slik at vi allerede nå har en unnskyldning. X4-3 har lavere rating…, sier litt om mannskapet håper vi. Mer fra oss fra Cap Verde, antageligvis lørdag.

På ville veier på Tenerife.

På torsdag tok Yngve og Øivind en biltur på svingete fjellveier nord på Tenerife. Tørt og med mengder av kaktus på østsiden. Grønt og frodig på vestsiden. Fjellandskapet Anaga var spesielt med smale svingete veier og stor fallhøyde. Landsbyen Taganana var nok ikke beregnet på turister med bil: trange blindgate uten særlige møteplasser for bilene. Artig lell. Yngve fant en pub med allverdens drikker, blant annet akevitt. Men han endte opp med Tenerifes medisindrikk ron miel.

Santa Cruz

Nå har vi vært noen dager i Santa Cruz, det er vært overskyet og regn så vi har leid bil og reist rund i 3 dager.

Operahuset i Santa Cruz.

Dette er den grønne delen av øya, mye fint å se.

Her ser vi bl.a Drage blodstreet, Teide i bakgrunn og det østligste punktet det bor folk på Tenerife, der fant vi denne lokale baren hvor de lokale møtes.

Las Galletas

Nå er vi tilbake på Tenerife hvor vi havnet på marinaen i Las Galletas. Har fått besøk av Ine og Morten som skal være her en uke.

Det er nå høysesong i alle havnene her nede bl.a. pga ARC, så vi fikk ikke plass i noen av havnene så lenge som vi ønsket og måtte derfor reise nordover på Tenerife.

Noen rolige dager sør på Tenerife.

La Gomera.

Nå har vi vært 4 dager på La Gomera, en flott øy som vi trivdes veldig godt på.

På vei over dit hadde vi besøk av både delfiner, havskilpadder og hvaler.

La Gomera har en fin havn som ligger i byen San Sebastian. En dag leide vi bil og reiste rundt på øya. Veiene var nesten som berg og dalbane.

Vi var innom El Sercado og så hvordan de lager tradisjonelle leirkrukker, spiste lunch i Chipude som er kjent for plystrespåket El Silbo, kelneren på restauranten demonstrerte også hvordan det gjøres. El Silbo ble brukt av befolkningen til å samtale over dype kløfter. Rekker hele tre kilometer. Over hele øya er det laget smale terrasser til dyrking. Mange steder er disse fremdeles i bruk. Vi avsluttet dagen i urskogen opp i fjellet. Det var fasinerende å oppleve urskogen som var fuktig, kjølig og grønn av mose overalt, samtidig som det meste av Kanariøyene stort sett er ørkenlandskap.